Et memo anno 1852

Hender det at du kjenner deg overarbeidet, umyndiggjort, tom for energi og underbetalt på jobben? Vel, ta da en titt på dette memoet som ble funnet i ruinene av et kontorbygg i London. Memoet var datert 1852 og lød som følger:

• Firmaet har nå redusert arbeidstiden. De ansatte behøver nå kun å være til stede mellom klokken 06.00 og 19.00 på hverdagene.



• De ansattes påkledning skal være diskret. Man skal ikke bære klær som holdes i sterke, klare farger, og man skal ikke være iført benklær som er slitte.



• Kalosjer og ytterfrakker skal ikke bæres inne på kontoret, men dersom det er kaldt tillater bedriften at de ansatte kan ha på seg skjerf innendørs.



• Bedriften sørger for at de ansatte har tilgang til en ovn. Kull og ved kan kun oppbevares i dertil egnede skap. På kalde dager anbefales den enkelte å medbringe minst 2 kilo kull.



• Ingen ansatt kan forlate sitt kontor uten først å ha innhentet tillatelse fra sin nærmeste overordnede.



• Det er forbudt for de ansatte å prate seg imellom i arbeidstiden.



• Begjæret etter tobakk, vin eller sprit er menneskelige svakheter og er som sådan forbudt for alle ansatte.



• Nå som firmaets arbeidstid er betydelig redusert er det tillatt å føde mellom klokken 11.30 og 12.00, forutsatt at dette ikke går ut over arbeidet.



• De ansatte skal selv holde seg med de nødvendige skriveredskaper. Etter ansøkning kan den nærmeste overordnede utlevere sort blekk.



• Den nærmeste overordnede på hver avdeling utnevner selv en eldre medarbeider som vil få hovedansvaret for rengjøringen i hovedkontorene samt i den nærmeste overordnedes private kontor. Alle gutter og yngre medarbeidere skal daglig melde seg til sin nærmeste overordnede 40 minutter før morgenbønnen starter, og skal også være igjen etter stengetid for rengjøring av lokalene samt lignende arbeide. Koster, børster, kluter og såpe kan erverves hos den nærmeste overordnede.



• Firmaets eiere erkjenner generøsiteten i de ovennevnte punktene, men forventer samtidig en merkbar resultatøkning for å kompensere for disse nesten utopiske vilkårene.