Dette er et oppsigelsesbrev fra en ansatt i en IT-bedrift i USA. Brevet ble sendt til hans nærmeste sjef, som etter mottakelsen av brevet sa opp sin stilling. Det er uvisst om historien er sann, men den er uansett underholdende.

Kjære Mr Baker,

Som ansatt i en institusjon med høy kompetanse har jeg noen få og svært grunnleggende forventninger. Det viktigste blant disse er at min nærmeste overordnede har et intellekt som rangerer over et ordinært jordekorn. Etter din konsistente og irriterende trakassering av mine medarbeidere og meg selv under våre daglige gjøremål, kan jeg konkludere med at du er en av de få ekte genetisk ødslene i vår tid.

Å be meg, en nettverksadministrator, å forklare hver eneste lille nyanse av alt jeg gjør hver gang du tilfeldigvis sklir innom mitt kontor er ikke bare bortkastet tid, men også sløsing med dyrebar oksygen. Jeg ble ansatt fordi jeg kan å drifte nettverk, mens du tydeligvis ble ansatt for å underholde meg og andre ansatte som forgjeves observerer dine forsøk på å forstå konseptet bak «klipp og lim» for hundrede gang.

Du vil aldri forstå datamaskiner. Noe så utrolig enkelt som binære tall gir deg fremdeles for mange valg. Du vil heller ikke forstå hvorfor folk hater deg, men jeg skal forsøke å forklare det til deg selv om jeg er sikker på at dette vil være like effektivt som å fortelle deg hva en IP er. Din skinnende nye iMac har mer personlighet enn du noensinne vil ha.

Du vandrer rundt i bygningen hele dagen, hjelpeløst på utkikk etter feil hos andre. Du har et skarpt og ubrukelig utseende som trolig har fungert for deg på intervjuet, men nå som du faktisk har et ansvar dekker du deg bak overarbeidede medarbeidere hvor du håper deres talent vil dekke opp for din blendende uskikkethet. I en verden av ledelsesutvikling, er du den blågrønne algen som alle andre spiser. Ledere som deg er et trist bevis på Dilbert-prinsippet.

Når jeg ser at denne situasjonen trolig ikke kommer til å endre seg uten at du får en full frontal lobotomioperasjon, ser jeg meg nødt til å levere min oppsigelse. Imidertid har jeg noen få avskjedstanker.

1. Når noen ringer deg for en referanse til en ansettelse, er det ulovlig å gi meg en dårlig anbefaling. Det meste du kan gjøre for å skade meg er å si «Jeg ønsker ikke å kommentere personen». Jeg vil sørge for at venner ringer deg over de neste par årene for å sørge for at du greier å holde deg ærlig, da jeg vet du ikke er kapabel til å gjøre det selv.
   
   
2. Jeg har alle passordene til hver eneste konto i alle systemer, og jeg vet alle passordene du har brukt i de siste fem årene. Hvis du bestemmer deg for å bli plagsom, kommer jeg til å publisere din «favorittliste» som jeg beleilig lagret når du sørget for at jeg sikkerhetskopierte dine unyttige filer. Jeg mener bestemt at begreper som «Lolita» normalt sett ikke blir sett noe særlig positivt på av administrasjonen.
   
   
3. Når du lånte digitalkameraet for å «ta bilder av din mors bursdag», så utelot du å nevne at du egentlig skulle ta nakenbilder av deg selv i speilet. Du glemte selvfølgelig å slette de som den techno-idioten du faktisk er. La det være nok å si at jeg aldri har sett så merkelige handlinger utført med en ketchupflaske, men jeg kan forsikre deg at disse bildene er blitt kopiert og lagret på et sikkert sted i påvente av min anbefaling i en glødende forfattet attest. (Vennligst forsøk å benytte stavekontrollen, jeg hater å korrigere dine feil.)